Sitatet under er hentet fra «Naked» og tilhører David Thewlis sin skikkelse Johnny, kongen av gloom og mann på flukt fra Manchester-politiet:
- Have you ever thought, right…I mean, you don’t know…but you might already have had the happiest moment in your whole fucking life…and all you’ve got to look forward to is sickness and purgatory?
- Oh, shit (Johnnys venninne).
Det må være lov å håpe at Johnny tar feil her, men vitenskapelig er det jo - avhengig av hvor mange år du har på baken - en fair sjanse for at han har rett. Derfor har jeg forsøkt å samle fem av de største øyeblikkene for meg, før sicknessen og purgatorien for alvor kommer. In the interest of human decency - og for å ivareta en viss form for produktbevisthet her på kulturslutt - prioriteres kulturopplevelsene foran eventuelle mellomenneskelige suksesser.
1) Random lørdag i Liverpool, 2004, 01.22, Le Bateau
Etter det første besøket på Le Bateau i Liverpool, våknet jeg opp med opplagt skallebank, men ikke bare pga jack & coken som ble konsumert i det mørke lokalet. En av låtene fra dansegulvet surret i bevistheten. Det var en av dem du ikke kunne skjønne hvorfor menneskeheten ikke hadde mekket tiår i forveien; så tydelig var dens enorme kvalitet. Oppdagelsen av utestedet som spilte «Love Will Tear Us Apart» skulle bli starten på to år hvor lørdagene i Liverpool var fullbooket måneder i forveien. The Killers var hotte, rockedamene vanskelige og colaen udrikkelig uten sin beste kompanjong. Rekorden ble åtte eller ni lørdager på rad. Et nirvana for en student som året før hadde frekventert utestedkjeder med «Don’t Stop Me Now» på repeat.
2) Motorcycle Emptiness
God listeskikk tilsier at man ikke kan plukke mer enn ett bidrag fra hver artist/forfatter/periode. Manics-bidraget var lettere å plukke enn fryktet. Men så er det også trolig verdens aller beste låt. Vakker, trist og lang (6.07 min), omtrent som eksistensen mao.
3) Blackburns seriegull
Jeg var på Briskeby da Blackburn vant serien i 1995. Speakeren annonserte nyheten om at guttene i blått og hvitt hadde knabbet gullet foran Manchester United. Et kollektivt sukk kunne høres på tribunene som omkranset Peter Engelbrektssons beste menn. Jeg så mitt snitt; strakk armene i været og fikk prestert ut et lite «YES». Man Utd-kameratene mine (ingen av oss var da fans nok til at vi hadde prioritert å følge den spennende serieavslutningen på tv) så merkelig på meg. Kanskje den aller første følelsen av identitet jeg fikk. «Der er han Blackburn-supporteren» var noe jeg fint kunne leve med.
4) Rocky
Husker godt kvelden jeg så den første gang. Det var søndagsfilmen på NRK før en skoledag, så det lå aldri i kortene at denne skulle ses ferdig. Men det gikk vel ikke mer enn ti minutter før tidlig sengevals var uaktuelt. Motforestillingene mot en boksefilm ble kjapt satt til side av denne vinneren av en karakter som het Rocky Balboa. Naiviteten, godheten og håpløsheten som preget Stallones karakter, vant meg over. Og med mindre enn åtte minutter boksing i løpet av de to timene filmen varer, er dette selvsagt ikke en film om boksing.
5) Post Office
Det eneste negative med Charles Bukowski er at han får det til å virke som et pliktløp å lese andre forfattere. Når Bukowski skriver om hans retrett til sitt altfor trange værelse med en fifth of whisky på innerlomma, blar man ikke om, men leser heller siden om og om igjen. Selvfølgelig også vanskelig å starte en bok bedre («it began as a mistake»), før han på samme side utdyper hva han mener med at dama han holdt på med da, var svær: «her ass was big and her tits were big…»
